Bottle Rockets har vært fengslende publikum i nesten 30 år med sine rene Midwest Amerikanske røtter rock og småby sjarm.bandet kom ut med sitt 14. studioalbum, Bit Logic, i oktober, gjenværende tro mot alt-country lyden de pioner, men også bryte bakken og bevise de er aldri på et tap for » en ny måte å holde det ekte.»

nylig vi fanget opp Med Bottle Rockets frontmann Brian Henneman å snakke Om Bit Logikk, male utenfor linjene av typisk Americana, og holde det ekte.

Cowboys & Indianere: Du Har vært i bransjen i flere tiår. Hva har vært noen av høydepunktene?

Brian Henneman: Det var mange høydepunkter underveis. Bandet har vært sammen 25 år, men jeg gjorde tid før Det Med Onkel Tupelo, så jeg har gjort det for 30 eller mer. Jeg sier alltid at hele avtalen min toppet tidlig fordi det var sannsynligvis 1991-tidlig på 90 — tallet-da jeg var ute Med Onkel Tupelo, og vi gjorde det som skulle være en syv ukers tur med Michelle Shocked Og The Band Og Taj Mahal og Onkel Tupelo. Det første høydepunktet kom langt tilbake da, når jeg fikk synge» The Weight » Med Levon Helm, mens han trommet. Så det var et stort høydepunkt tidlig. Det har vært litt nedoverbakke siden da.Så gjorde Vi John Fogarty tour — det var veldig bra — i 1997, som var første gang han begynte å spille CCR sanger igjen. Det bare fortsetter og fortsetter. Gjorde Et par Lucinda Williams turer som var flott. Hver Gang Vi spiller Med James McMurtry, skjer det noe veldig bra. Jeg mener, det er bare så mange ting, jeg kan ikke huske dem alle. Så, ja, det var mange ting.

C & jeg: og dere har nylig gitt ut ditt nyeste album, Bit Logic. Hva håper du fansen din vil få ut av det?
Henneman: jeg vet ikke, men de ser ut til å like det, så det er bra. Jeg er glad folk liker det. Vi visste egentlig ikke fordi det er forskjellig fra andre vi har gjort før. Det går bra.

C & I: Snakker om forskjellige, kan beskrive hva sjanger Bit Logikk synes å passe inn?Henneman: Det vi har gjort er at vi har lent oss hardere på landsaspektet av bandet. Det er som om hvert album vi noensinne har laget, var landssanger på det, men vi dro bare dit og bodde der med denne. Vi brukte ikke forvrengte gitarlyder. Alt er country-clean. Trommene er ekte strippet ned, ikke mye cymbal smashing. Vårt motto da vi spilte inn dette var «clean and tight», så det er et renere, strammere album. Vi måtte faktisk øve, noe som er helt uvanlig for oss, bare for å lære å spille dette, og det har fungert veldig bra. Vi visste ikke om folk ville savne de store, høye gitarene, men de gjør det ikke, og vi gjør det heller ikke. Det er veldig kult; det fungerer veldig bra.

C &i: når dere satt ned for å gjøre låtskriving, hva var prosessen? Jeg leste at du kom tilbake til din mer demokratiske tilnærming. Henneman: det er litt det samme som det alltid har vært, og egentlig var det bare ett oddball-album, som var vårt siste Som vi satte ut, South Broadway Athletic Club. Den ene, jeg skrev, som hver sang på den — det er helt uvanlig. Det skjedde aldri. Det bare så skjedde på den tiden vi gjorde det albumet, jeg var den eneste fyren som hadde sanger. Det var ganske mye kommer fra en kilde. Det er typisk det vi vanligvis gjør. De andre gutta kan ha noen tekster, og så hjelper jeg med å fullføre dem. I Tilfelle Av Keith, vår bassist, hadde den totale lyriske og jeg satte musikken til den. Det er sånn det alltid har vært. Det er ikke som om vi satte oss ned og banket ting rundt på en gang, men det har alltid vært andre gutter har ting, og jeg setter det på musikk; det er slags hvordan det går.

det var det som skjedde denne gangen. I utgangspunktet tok jeg de andre guttens ideer de hadde, og så spilte jeg bare inn akustiske demoer. Det var alt vi hadde da vi gikk i studio. Vi kom ikke sammen på forhånd og jobbet noe ut. Vi hadde bare disse helt rå-bare meg og en akustisk gitar. Og da vi kom inn i studioet, fant vi det ut på en gang. På den måten var det kanskje enda mer demokratisk enn vanlig. Vanligvis tidligere hadde vi i det minste en ide om hva vi skulle gjøre med det, men denne gangen holdt vi det helt åpent og fant det ut da vi kom dit.

C &I: Når du begynner å skrive en sang, hva føler du er en nøkkel til å komme opp med noe som vil resonere med publikum?
Henneman: Mann, jeg skulle ønske jeg visste. Hvis jeg visste det, ville jeg gjort mer av det. Jeg vet ikke. Det som alltid har virket, er bare ikke skriv fiksjon. Alt er bare alle sanne historier om ting som har skjedd. Hold det ekte og det ser ut til å resonere. Jeg antar at hvis noe er sant for oss, er det sant for noen andre. Det har fungert i alle disse årene.

C & I: Var det noen morsomme historier under opptaksprosessen?
Henneman: Ingenting bemerkelsesverdig. Bare kom inn der, hør på den akustiske demoen, og begynn å finne ut det. Ideer kom fra Oss; De kom Fra Eric — vår produsent – mange av Dem kom fra Eric. Vi stoler faktisk mye på ham med det. Så han var helt nyttig i wrangling denne ting på plass, og vi var ganske mye akkurat som flittige små maur jobber med denne tingen. Vi er i studio, ingen tid for gode historier.

C & I: dere startet albumet uten å ha en overordnet tema i tankene, men endte opp med en: jeg leste det var om eksisterende i denne moderne verden.
Henneman: Jeg antar at alle var bare separate og tilfeldig i samme tankegang på samme tid, og det var slik det var bundet sammen. Vi var ikke ute etter det, men alles tekster eller hva de hadde alle slags pekte, vagt, i samme retning. Det var som Å se Et Polaroidbilde utvikle seg. Det gikk fra tomt inn i denne tingen som var slags sammenhengende, på en måte. Det er som om jeg fortsatt ikke vet hva temaet er, men jeg vet at det er noe, mer enn det siste albumet. Det siste albumet var som en haug med separate singler. Det var som om det ikke engang var laget med en intensjon om å være et album. Og det var heller ikke denne, men denne utviklet noe. Jeg vet egentlig ikke hvordan eller hvorfor, annet enn alle var slags på samme sted. Hvis du er en viss alder, er du ikke mistenksom på teknologi, men du husker når ting var, avhengig av hvordan du tenker på ting, bedre med mindre av det. Og vi er alle den alderen til hvor det alltid kommer til å være i tankene dine, ting som det. Og verden-spesielt Amerika – er på et merkelig sted i disse dager, så alle lever på en måte det samme. Det var slik det viste seg, antar jeg.

C &I: Er det en sang du er mest knyttet til på albumet?
Henneman: Det er et godt spørsmål. Av personlige grunner liker jeg sangen «Doomsday Letter» bare fordi det er min breakup sang Til Facebook. Den ene er Fordi Facebook var veldig deprimerende meg, og jeg skjønte ikke at Det var det som gjorde det før jeg ble kvitt det og plutselig ble alt bedre. Så ganske mye at man spikret øyeblikket da jeg skjønte At Facebook var Det som førte meg ned. Det er en haug av dem. Det er vanskelig å velge noe. Jeg liker alt som er på det, så der går du, men «Doomsday Letter» har litt mer av et personlig vedlegg for meg.

C & I: er det en sang som fansen din virkelig har tatt til?
Henneman: det er litt tidlig. Vi har bare spilt, som, 10 viser siden denne tingen kom ut. Så det er vanskelig å si, men de ser ut til å reagere på dem alle. Det er liksom ingen dud i gjengen når vi spiller dem. Jeg har egentlig ikke sett en stige høyere enn de andre, ennå, men det vil nok utvikle seg mer etter hvert som vi går. Ti viser i er egentlig ikke male bildet ennå.

C & I: Snakker om å spille foran folk, Hva kan vi forvente fra live show?
Henneman: det er faktisk kult. Det er slags uhell omgjort til et kult show, uten å prøve fordi det vi gjør er at vi veksler. Vi spiller hele det nye albumet, men så veksler vi ut: ny sang, gammel sang, ny sang, gammel sang, ny sang, gammel sang. Og ved å holde de nye hver annen sang, fordi det er et renere, strammere album, holder det hele showet renere og strammere. Men så på slutten, hvor vi går tom for de nye sangene, er vi ganske mye på slutten av showet. Men så på encore tid, er vi bare alt går, bomber unna. Det er som et fly som tar av nedover rullebanen. Det starter fra ingenting og så begynner det å rulle og så ruller det og ruller og ruller og ruller, og så til slutt tar det bare av og flyr inn i luften. Det blir større som det går og største på slutten og med ting blir renere og strammere hele veien gjennom. Når det blir stort på slutten, virker det fire ganger større enn det noen gang gjorde tidligere. Du kan ikke fortelle hvor stort noe er før du har noe lite for å sammenligne det med en ting. Ja, det fungerer faktisk bra. Folk ser ut til å forlate veldig, veldig glad.

C & I: Innpakning opp her, hva er noe fans ville bli overrasket over å lære om deg?
Henneman: jeg er EN stor ABBA-fan.

Speed Runde Med Brian Henneman

Favoritt film-Det Er Et Fantastisk Liv.Karaoke-sangen — The Chair » av George Strait.
Favoritt Western-tema måltid – «jeg liker grill, men la oss gå Med Den Vestlige omelett.»
Garderobe stift-Skitne blå jeans. «Jeg har Wranglers på, men Det var en tid Da Levi passer bedre.»

for mer informasjon om Bottle Rockets besøk deres hjemmeside. Bestill det nye albumet, Bit Logic, På Amazon. Foto: Courtesy Cary Horton.