Utvikling av cellulære systemer

i Usa, samtrafikk av mobile sendere og mottakere med offentlig slått telefonnettet (PSTN) begynte i 1946, med innføringen av mobile phone service (MTS) Av Den Amerikanske Telefon & Telegraph Company (på&t). I DET AMERIKANSKE MTS-systemet måtte en bruker som ønsket å ringe fra en mobiltelefon, søke manuelt etter en ubrukt kanal før han ringte. Brukeren snakket da med en mobiloperatør, som faktisk ringte anropet over PSTN. Radioforbindelsen var simplex-det vil si at bare en part kunne snakke om gangen, anropsretningen styres av en push-to-talk-bryter i mobilhåndsettet. I 1964 på&t introduserte forbedret mobile phone service (IMTS). Dette ga full dupleks drift, automatisk oppringing og automatisk kanalsøk. I utgangspunktet 11 kanaler ble gitt, men i 1969 ytterligere 12 kanaler ble gjort tilgjengelig. SIDEN BARE 11 (eller 12) kanaler var tilgjengelige for alle brukere av systemet innenfor et gitt geografisk område (som storbyområdet rundt en stor by), MØTTE IMTS-systemet en høy etterspørsel etter en svært begrenset kanalressurs. Videre måtte hver basestasjonsantenne være plassert på en høy struktur og måtte overføre ved høy effekt for å gi dekning gjennom hele serviceområdet. På grunn av disse høye strømkravene var alle abonnentenheter I IMTS-systemet motorvognbaserte instrumenter som hadde store lagringsbatterier.

T Og Motorola, inc. FORSTERKERE var basert på 666 parede talekanaler, fordelt hver 30 kilohertz i 800-megahertz-regionen. SYSTEMET benyttet en analog modulasjonsmetode—frekvensmodulasjon, ELLER FM—og ble designet fra begynnelsen for å støtte abonnentenheter for bruk både i biler og av fotgjengere. Det ble offentlig introdusert I Chicago i 1983 og var en suksess fra begynnelsen. På slutten av det første året av tjenesten, det var totalt 200.000 AMPERE abonnenter Over Hele Usa; fem år senere var det mer enn 2.000.000. Som svar på forventet servicemangel foreslo Den Amerikanske mobilindustrien flere metoder for å øke kapasiteten uten å kreve ytterligere spektrumallokeringer. En analog FM-tilnærming, foreslått Av Motorola i 1991, var kjent som narrowband AMPS, ELLER NAMPS. I NAMPS-systemer ble hver eksisterende 30-kilohertz-talekanal delt inn i tre 10-kilohertz-kanaler. I stedet for DE 832 kanalene SOM er tilgjengelige I AMPS-systemer, tilbød NAMPS-systemet 2,496-kanaler. En annen tilnærming, utviklet av et utvalg Av Telecommunications Industry Association (TIA) i 1988, ansatt digital modulering og digital stemme komprimering i forbindelse med en time-division multiple access (TDMA) metode; dette tillot også tre nye talekanaler i stedet FOR EN AMP-kanal. Til slutt, i 1994 dukket det en tredje tilnærming, utviklet opprinnelig Av Qualcomm, Inc., men også vedtatt som en standard AV TIA. Denne tredje tilnærmingen brukte en form for spread spectrum multiple access kjent som code-division multiple access (CDMA) – en teknikk som, som den opprinnelige TIA-tilnærmingen, kombinerte digital stemmekomprimering med digital modulering. (For mer informasjon om teknikker for informasjonskomprimering, signalmodulasjon og flere tilgang, se telekommunikasjon. CDMA-systemet tilbys 10 til 20 ganger kapasiteten til eksisterende FORSTERKERE celleteknikker. Alle disse forbedret kapasitet cellulære systemer ble til slutt utplassert I Usa, men, siden de var uforenlige med hverandre, de støttet snarere enn erstattet den eldre FORSTERKERE standard.

© Motorola, Inc., Heritage Services& Arkiver

SELV OM FORSTERKERE var det første mobilsystemet som ble utviklet, Var Et Japansk system det Første mobilsystemet som ble distribuert, i 1979. Andre SYSTEMER som gikk FORAN FORSTERKERE i drift inkluderer Nordic mobile phone (NMT) – systemet, som ble distribuert I 1981 I Danmark, Finland, Norge og Sverige, og total access communication system (TACS), distribuert i Storbritannia i 1983. En rekke andre cellulære systemer ble utviklet og distribuert i mange flere land i de følgende årene. Alle av dem var uforenlige med hverandre. I 1988 annonserte en gruppe offentlige telefonorganer i Det Europeiske Fellesskap det digitale globale systemet FOR mobilkommunikasjon, referert TIL SOM GSM, det første systemet som ville tillate en mobilbruker i Ett Europeisk land å operere i et Annet Europeisk land med samme utstyr. GSM ble snart allestedsnærværende I Hele Europa.de analoge cellulære systemene fra 1980-tallet er nå referert til som «første generasjon» (ELLER 1G) systemer, og de digitale systemene som begynte å dukke opp på slutten av 1980-tallet og tidlig på 90-tallet er kjent som» andre generasjon » (2G). Siden introduksjonen AV 2g-mobiltelefoner har det blitt gjort ulike forbedringer for å gi datatjenester og applikasjoner som internett-surfing, toveis tekstmeldinger, stillbildeoverføring og mobil tilgang av personlige datamaskiner. En av de mest vellykkede applikasjonene av denne typen er iMode, lansert i 1999 I Japan AV NTT DoCoMo, mobiltjenestedivisjonen Til Nippon Telegraph And Telephone Corporation. Støtte Internett-tilgang til utvalgte Nettsteder, interaktive spill, informasjon gjenfinning, og tekstmeldinger, iMode ble svært vellykket; innen tre år etter introduksjonen, mer enn 35 millioner brukere i Japan hadde iMode-aktiverte mobiltelefoner.

fra 1985 begynte en studiegruppe i DEN Geneve-baserte Internasjonale Telekommunikasjonsunion (ITU) å vurdere spesifikasjoner for Fremtidige Offentlige Mobiltelefonsystemer (Fplmts). Disse spesifikasjonene ble til slutt grunnlaget FOR et sett MED «tredje generasjon» (3G) cellulære standarder, kjent kollektivt SOM IMT-2000. 3g-standardene er løst basert på flere attributter: BRUKEN AV CDMA-teknologi; evnen til slutt å støtte tre klasser av brukere( kjøretøybasert, fotgjenger og fast); og evnen til å støtte tale -, data-og multimedietjenester. Verdens FØRSTE 3g-tjeneste startet i Japan i oktober 2001 med et system som tilbys AV Ntt DoCoMo. SNART BLE 3G-tjenesten tilbudt av en rekke forskjellige transportører I Japan, Sør-Korea, Usa og andre land. Flere nye typer tjenester som er kompatible MED de høyere datahastighetene TIL 3G-systemer, har blitt kommersielt tilgjengelige, inkludert videooverføring i full bevegelse, bildeoverføring, posisjonsbevisste tjenester (gjennom bruk av global positioning system-teknologi) og høyhastighets dataoverføring.

de økende kravene til mobiltelefoner for å håndtere enda mer data ENN 3G kunne føre til utvikling AV 4g-teknologi. I 2008 SATTE ITU frem en liste over krav TIL HVA DEN kalte IMT-Advanced, ELLER 4G; disse kravene inkluderte datahastigheter på 1 gigabit per sekund for en stasjonær bruker og 100 megabit per sekund for en bevegelig bruker. ITU i 2010 bestemte seg for at to teknologier, LTE-Advanced (Long Term Evolution; LTE) Og WirelessMan-Advanced (også kalt WiMAX), møtte kravene. Det svenske telefonselskapet TeliaSonera introduserte Det første 4G LTE-nettverket I Stockholm i 2009.