Kreftterapi har utviklet seg til strategisk å integrere forskjellige behandlingsmodaliteter for å optimalisere sjansen for kur. Kirurgi og strålebehandling brukes for å oppnå lokal kontroll, mens systemiske behandlinger (kjemoterapi, endokrin terapi, molekylært målrettede terapier og tilleggsbehandlinger (bisfosfonater)) brukes til å kontrollere diffus sykdom (ved hematologiske maligniteter) eller sykdom som har spredt seg utover primærstedet (i faste svulster). Kombinasjon av ulike terapier i kreft har blitt en trend, ikke bare mellom ulike typer terapier, også flere stoffer med komplementære mekanismer. Og disse kombinasjonene har en bedre effekt på fem års overlevelse og forsinke tumor tilbakefall.
Kjemoterapirediger
tidlig på 1900-tallet begynte Den berømte tyske kjemikeren Paul Ehrlich å utvikle medisiner for å behandle smittsomme sykdommer. Han var også den første personen som dokumenterte effektiviteten av dyremodeller for å skjerme en rekke kjemikalier for deres potensielle aktivitet mot sykdommer, en prestasjon som hadde store konsekvenser for kreftmedisinutvikling. Under andre verdenskrig oppstod et nasjonalt stoffutviklingsprogram som Kreft Kjemoterapi Nasjonalt Servicesenter. Og gode eksempler på herding av akutt barndoms leukemi og avansert Hodgkins sykdom oppfordret folk til å skjerme flere kjemikalier som har antitumoraktiviteter. Gitt et mangfold av anti-tumor kjemikalier, begynte folk å bruke cocktail av forskjellige stoffer og overraskende fant det ville ha et bedre resultat. I begynnelsen tenkte folk ikke engang på at kreftcelle kunne bli drept av kjemikalier, enn si kreftspesifikke terapier.
Immunterapyedit
som for immunterapi, det tidlig nevnt Av James Allison, nå Ved University Of Texas MD Anderson Cancer Center I Houston. Allison fant AT CTLA-4 setter bremsene På T-celler, og forhindrer dem i å starte fullstendige immunangrep. Han lurte på om blokkering av blokkeren-CTLA-4-molekylet – ville sette immunforsvaret fri for å ødelegge kreft. Men på den tiden ville folk ta det som en merkelig ide, og ingen støttet ham. Men han fortsatte å studere og begrunnet sin begrunnelse i mus. Senere kliniske studier rapporterte anti-CTLA – 4 antistoff kan øke pasienter med metastatisk melanom levde 4 måneder, anti-PD-1 antistoff viser også anti-tumor effekt i kliniske studier. Bruk av vertsimmunsystem for å kjempe med kreft blir en mer og mer utbredt ide i terapi. Videre resulterer crosstalk mellom fremgangende svulster og vertsimmunsystemet i flere overliggende mekanismer for ytterligere regulering og immunflukt som tjener til å holde immunresponsen mot svulster stengt. En rekke immunceller som fremmer tumorvekst og hemmer tumorassosierte immunresponser, inkludert CD4 + CD25 + FOXP3 + regulatoriske T-celler( Tregs), CD4+interleukin-17-produserende t-hjelperceller, myeloid-avledede suppressorceller (MDSCs) og tumorassosierte makrofager (TAMs). Ytterligere trekk ved tumormikromiljøet demper ytterligere immunresponsen mot tumor, inkludert høye nivåer av undertrykkende intratumorale cytokiner (TGF-β, TNF, IL-10), det konstitutive eller induserte uttrykket av immunkontrollmolekyler fra tumorcellene (PD-L1, B7-H4) og forskjellige andre fenotypiske endringer som fører til immunflukt (tap av tumorantigener og andre molekyler som er essensielle for antigenbehandling og-presentasjon).
Krysstale mellom kjemoterapi og immunoterapirediger
Kjemoterapi kan fremme tumorimmunitet på to hovedmåter: (a) gjennom sin tiltenkte terapeutiske effekt av å drepe kreftceller ved immunogen celledød, og (b) gjennom hjelpeutstyr og i stor grad verdsatte effekter på både maligne og normale vertsceller tilstede i tumormikromiljøet. Imidlertid kan mange standard-og høydose kjemoterapiregimer også være immunsuppressive, enten ved åpenlyst å indusere lymfopeni eller bidra til lymfocyttdysfunksjon. Det er klart at strategisk integrering av immunbaserte terapier med standard kreftbehandlingsmodaliteter, spesielt kjemoterapi-legemidler, har potensial til å reengineer det totale vertsmiljøet og det lokale tumormikromiljøet for å forstyrre veier for immuntoleranse og undertrykkelse.
Kliniske eksemplerrediger
det er flere gode eksempler. Standard behandling for pasienter med diffus stor-B-celle lymfom er cyklofosfamid, doksorubicin, vinkristin og prednison (CHOP). Rituksimab, et kimært monoklonalt antistoff mot CD20 b-celleantigen, har terapeutisk aktivitet i diffus stor-B-celle lymfom5. Folk viste at tillegg av rituksimab TIL CHOP-regimet øker komplett responsrate og forlenger hendelsesfri og total overlevelse hos eldre pasienter med diffust stort b-celle lymfom, uten en klinisk signifikant økning i toksisitet. For metastatisk brystkreft som overuttrykker HER2, har kjemoimmunoterapi også en bedre effekt. Her2-genet, koder for vekstfaktorreseptoren HER2, er overuttrykt i 25 til 30 prosent av brystkreft, noe som øker tumorens aggressivitet. Trastuzumab er et rekombinant monoklonalt antistoff mot her2, kliniske studier viste at tillegg av trastuzumab til kjemoterapi var assosiert med lengre tid til sykdomsprogresjon, en høyere grad av objektiv respons, en lengre varighet av respons, en lavere frekvens av død ved 1 år, lengre overlevelse og en 20 prosent reduksjon i risikoen for død, noe som viser at trastuzumab øker den kliniske fordelen av førstelinje kjemoterapi ved metastatisk brystkreft som overuttrykker HER2.
