Lukt (Olfaction)

Olfactory reseptorceller ligger i en slimhinne på toppen av nesen. Små hårlignende forlengelser fra disse reseptorene tjener som steder for luktmolekyler oppløst i slimet for å interagere med kjemiske reseptorer som ligger på disse utvidelsene (Figur 2). Når et luktmolekyl har bundet en gitt reseptor, resulterer kjemiske endringer i cellen i signaler som sendes til olfaktorisk pære: en pærelignende struktur på spissen av frontallappen hvor de olfaktoriske nerver begynner. Fra olfaktorisk pære sendes informasjon til regioner i limbic systemet og til den primære olfaktoriske cortex, som ligger svært nær gustatory cortex (Lodovichi & Belluscio, 2012; Spor et al. , 2013).

Figur 2. Olfaktoriske reseptorer er de hårlignende delene som strekker seg fra olfaktorisk pære inn i slimhinnet i nesehulen.

Olfaktoriske reseptorer er komplekse proteiner kalt g-proteinkoblede reseptorer (GPCRs). Disse strukturene er proteiner som vever frem og tilbake over membranene i olfaktoriske celler syv ganger, og danner strukturer utenfor cellen som sanser luktende molekyler og strukturer inne i cellen som aktiverer nevrale meldingen til slutt formidles til hjernen av olfaktoriske nevroner. Strukturene som sanser luktstoffer kan betraktes som små bindende lommer med steder som reagerer på aktive deler av molekyler (f.eks. karbonkjeder). Det er omtrent 350 funksjonelle olfaktoriske gener hos mennesker; hvert gen uttrykker en bestemt type olfaktorisk reseptor. Alle olfaktoriske reseptorer av en gitt type prosjekt til strukturer kalt glomeruli (sammenkoblede klynger av celler funnet på begge sider av hjernen). For et enkelt molekyl maler mønsteret av aktivering over glomeruli et bilde av molekylets kjemiske struktur. Dermed kan det olfaktoriske systemet identifisere et stort utvalg av kjemikalier som er tilstede i miljøet. De fleste luktene vi møter er faktisk blandinger av kjemikalier(f. eks. Det olfaktoriske systemet skaper et bilde for blandingen og lagrer det i minnet akkurat som det gjør for lukten av et enkelt molekyl (Shepherd, 2005).

det er enorm variasjon i følsomheten til de olfaktoriske systemene av forskjellige arter. Vi tenker ofte på hunder som å ha langt bedre olfaktoriske systemer enn våre egne, og faktisk kan hunder gjøre noen bemerkelsesverdige ting med nesen. Det er noen bevis som tyder på at hunder kan «lukte» farlige dråper i blodsukkernivå, så vel som kreftvulster (Wells, 2010). Hundens ekstraordinære olfaktoriske evner kan skyldes økt antall funksjonelle gener for olfaktoriske reseptorer (mellom 800 og 1200), sammenlignet med færre enn 400 observert hos mennesker og andre primater (Niimura & Nei, 2007).Mange arter reagerer på kjemiske meldinger, kjent som feromoner, sendt av en annen person (Wysocki & Preti, 2004). Feromonal kommunikasjon innebærer ofte å gi informasjon om den reproduktive statusen til en potensiell kompis. Så, for eksempel når en kvinnelig rotte er klar til å mate, skiller hun ut feromonale signaler som trekker oppmerksomhet fra nærliggende hannrotter. Feromonal aktivering er faktisk en viktig komponent i å fremkalle seksuell atferd hos hannrotten (Furlow, 1996, 2012; Purvis& Haynes, 1972; Sachs, 1997). Det har også vært mye forskning (og kontrovers) om feromoner hos mennesker (Comfort, 1971; Russell, 1976; Wolfgang-Kimball, 1992; Weller, 1998).

Læringsmål

som nevnt tidligere representerer en mats smak en interaksjon mellom både gustatory og olfactory informasjon. Tenk på sist gang du var alvorlig overbelastet på grunn av forkjølelse eller influensa. Hvilke endringer merket du i smaken av maten du spiste i løpet av denne tiden?